Moderne fekting har sine fjerne røtter i gammel krigskunst, og helt tilbake i det gamle Egypt fantes det skoler for sverdkamp. Seinere skulle blant annet grekerne, romerne og våre egnevikinger se verdien i å lære seg våpenbruk. Å kunne svinge sverdet skikkelig var livsviktig for enhver kriger. Utover middelalderen utviklet våpnene seg kontinuerlig for å holde tritt med stadig bedre rustninger. Dette kappløpet tok slutt etterhvert som kruttvåpen gradvis fortrengte både sverd og rustninger fra slagfeltet.
Moderne fekting har sine aner fra den europeiske renessansen. Sverdet hadde blitt mindre viktig i krig, men var til gjengjeld det foretrukne våpenet i private dueller mellom de fine og adelige. I 1500-tallets Spania ble sverdet en del av det sivile dagligantrekket, og fekteskoler sørget for å gi unge adelsmenn kyndig opplæring i effektiv duellering. Den nye fektingen brakte med seg nye, lettere våpen, beregnet for hurtige støt heller enn tunge hugg. Floretten dukket opp som undervisningsvåpen, og fektekunsten ble del av det adelige dannelsesmønsteret. Flere lands regjeringer søkte etterhvert å forby privat duellering, eller i det minste begrense mannfallet ved å stoppe kampen straks noen var stukket til blods («first blood»). Dette prinsippet ble adoptert av seinere kårdefekting, hvor ikke bare de vitale områdene, men hele kroppen, er gyldig treffområde.
Kilde: Wikipedia
